jeg sitter i et tv-studio. midt på scenen det gull- og sølvgardiner drapert bak et rundt platå. to 70-talls-inspirerte stoler helt til venstre. omkring meg sitter forøvrig ålreite medstudenter, samt andre tilfeldige nordmenn hvis ålreithet jeg forøvrig er litt usikker på og i utgangspunktet skeptisk til (jeg er født sånn). ei dame som ser forholdsvis viktig og opptatt ut med sitt hodetelefon-bekledte hode og walkie-talkie-befengte hofter deler ut rustikke metallbøtter som ser ut til å være innkjøpt på kremmerhuset eller en lignende masseprodusent av hjemmekos i stuggu.
jaggu.
i disse bøttene ligger det en fem-seks tomater og to egg. jeg plukker opp en tomat. ved hjelp av nogenlunde amatørmessig vitenskapelig undersøkelse konkluderer jeg med at joda, den er stram i skinnet. dugelig. rett og slett en helt kurant tomat. rød og fin. spiselig. kan ikke kreve stort mer av den, hverken hva potensiell form eller formål angår. den oppfyller altså sitt potensiale som tomat. til de grader. eggene ser også relativt ferske ut. ett av dem har en liten, hvit fjær klistret til skallet.
av en jovial mann med t-skjorte og bart som ser ut til å double som scenearbeider og halvhjertet oppvarmer får vi beskjed om å applaudere på kommando. juble når han peker på sin munn, visstnok med det formål å få alle som drister seg ut på scenen til å føle seg som HELTER. "alle skal føle seg velkommen her!" deretter blir vi forklart at vi kan stemme om hvorvidt vi syntes innslaget var morsomt. dette kan vi gjøre ved å trykke enten 1 eller 2 for å signalisere henholdsvis "ja" og "nei" på en duppeditt som ligner en primitiv kalkulator.
til høyre på scenen er det en lykkehjul-aktig tingest malt i svart og hvitt. hvis pilen peker på den sorte halvdelen, skal vi i publikum kaste tomater og egg på de fremførende, blir vi fortalt. publikum virker inneforstått med realitetene av dette.
noen i salen kniser spent, spesielt den unge gutten på andre rad, bare en-to meter fra det runde platået. det som ser ut til å være videregående-elever i raden foran meg knuffer hverandre i siden. gliser. vi blir advart mot å stemme "nei" hvis vi bare gjør det fordi vi har så innmari lyst til å kaste mat. vi får heller ikke lov til å reise oss og ta kraft. folk har visst blitt skadd tidligere. det er snakk om represalier.
jeg sitter med min brede ende på det trange plast-setet og kan knapt tro mine egne ører. her skal altså vi, voksne, siviliserte, velkledde menneskene, i høyere utdanning og godt lønnede yrker, borgere av et land i verden, medlemmer av velferdsstaten, med sparekonto, vannkjemmet hår og medlemsskap i amnesty og leger uten grenser, sitte i selveste Os-MOTHERFØKKINGS-l♥ve og kaste fullt spiselig (og hard) mat på noen stakkarer som bare vil glede andre her i livet. fredelige Norge. oss sindige nordmenn.
mens barna på teve sulter.
selvhøytidelig erklærer jeg til sidemannen at jeg ikke akter å delta i noen kasting. at det strider imot mine prinsipper. flåser om at jeg er moralens høye vokter. at etisk sett er jeg kanskje litt ekstrem. mor teresa ain't got nothing on me, lix. og så videre. han poengterer at hvis man er med på leken får man tåle steken. de visste hva de gikk til. risikoen. joda. javisst.
men de håpet jo så inderlig å være morsomme. glede andre. de hadde vel ikke gått ut der hvis de ikke trodde at de hadde noe å bidra med. de innbiller seg vel at det skal gå bra, at folk vil vise nåde. det norske folk.
og så skal vi sitte der og kaste MAT på dem.
det er helt absurd.
innspillingen starter. noen jenter har krummet seg ned, drapert over seg et strutsekostyme, hånda stikker opp og skal forestille en struts' hals og hode. de danser forvirret rundt til mana-mana. det er langtekkelig. jeg blir pinlig berørt. men det er visst morsomt, mener publikum. viser pila. det norske folk har talt. Kjetil André ÅMODT sitter og er norsk i en stol på scenen og er hjertens enig i at det er morsomt. og da, veit du. ja.
da.
Helen Vikstvedt sitter i den andre stolen. jeg liker å innbille meg at hun ser brydd ut. hun forklarer forsøksvis HVORFOR det er morsomt. de store spørsmålene. her skal vi virkelig til bunns. folkeskikken til livs.
første gangen pila tipper over til den sorte halvdelen av sirkelen, knirker det i plaststolene. runde og ovale gjenstander plukkes opp av bøttene. én i hver hånd, lyder beskjeden. løfter armene. fiaskoen av en gledesspreder på scenen får tildelt vernebriller. det telles ned. en foss av tomater og egg treffer scenen. og vedkommende. tomatene får nærmest ikke en skramme. vedkommende tusler slukøret av scenen. jeg føler meg skitten.
programlederen konstaterer til kamera at dette IKKE var morsomt. neivel. tjohei.
mennesker med mopp styrter inn på scenen og dytter tomatene bakover. tomatene triller vennlig og velvillig bortover, som små andunger eller kanskje forvirrede valper.
en middelaldrende mann med briller og sort skjorte og bukse og trekkspill spiller en potpurri av Øystein Sundes sanger. han synger veldig raskt. jeg blir begeistret. sjarmert. publikum virker utålmodige. de tar ikke poenget. kjenner kanskje ikke igjen tekstene. få minutter senere har han fått tildelt vernebriller. han knepper opp skjorta si og river den opp på supermann-vis. slår selvironisk ut med armene. inn med maten. får en tomat i knollen. egg i leppa. det renner nedover. jeg tenker på
den uutholdelige scenen i disneys "ringeren av notre dame". klarer fortsatt ikke se mange sekundene. denne jævla empatien. skal jeg aldri få fred.
programlederen spør om han er en stor fan av Øystein Sunde. "ikke nå lenger." publikum ler.
når det etter mangfoldige pinlige innslag og flere kasteritualer endelig er en pause, får jeg kavet meg over plaststolene. ei av de som jobber der, hun som inviterte oss studentene dit, spør meg om jeg skal gå. "jeg må gå," sier jeg. blir med ett redd for at hun skal sjekke veska mi.
"dere skal vel ikke gå
alle sammen?" jeg rister på hodet.
utenfor ytterdøra står den forhenværende Øystein Sunde-tilhengeren, nå i grå skjorte. en annen mann, scenearbeider, sitter slitent i stolen. begge to røyker stumt. får lyst til å sitere en Øystein Sunde-sang, eller si at jeg syns han var flink, men er redd det skal bli tatt ille opp, at det skal virke nedlatende. medlidende. patetisk. så jeg haster avgårde. ringer hjem og informerer om overraskende ankomst til kristelig middagstid. oppdager at jeg i min pripne, selvrettferdige opprørthet har glemt å levere tilbake kalkulator-dingsebomsen under min relativt udramatiske utstorming, går tilbake og rekker akkurat å gi den til en scenearbeider før han smetter inn til mobben igjen.
folk.
vel hjemme åpner jeg veska mi. viser min elskede en fem-seks tomater. i den sammenbrettede alpelua mi ligger to egg. ett av dem med en liten, hvit fjær klistret til skallet.
bretter opp ermene og setter igang med litt
real lovemaking.
og på
én
to
tre
ble hat
til mat.
![](http://herlistofnine.files.wordpress.com/2010/08/screenshot.jpg")