dedisert til mor.

Alt jeg skriver blir til støv. Og jeg er allergisk mot støv. Faktisk har jeg astma. Støv og astma er en dårlig kombinasjon. Det kan få dramatiske utfall. Pustebesvær. Kvelning. Død.

En gang hadde jeg skrevet et helt epos. Syv tykke bind. Jeg skulle bare finpusse slutten. I det sekundet jeg anså meg som ferdig, eksploderte alle arkene og ble til mørke støvskyer i mitt vesle kammers. Nedtur. Måtte ta meg en cigarillo med vaniljesmak for å roe nervene. Legen anbefalte meg å røyke mer. Jeg har visst ekstra følsomme nerver. Det er visst ikke bra for sjelen. Er visst bra for astmaen. Så da røyker jeg. Masse. Fem om da'n, minst. Helst cigarillo med vaniljesmak. Til nød kaffesmak.

Dette med skrivingen. Og støvet. Det gjør meg egentlig ikke så mye. Jeg bryr meg ikke om andre får lese det jeg har skrevet. Jeg skriver for min egen del. Pøh, tenker du sikkert. Det sier dem alle, tenker du sikkert. Men jeg gjør faktisk det. Æresord. Jeg skriver for å roe nervene. Det var det terapeuten min som anbefalte meg. Greit for meg. Røyking og skriving. Et lite arbeidstak i ny og ne, litt sjauing her og der, leveranser. Jeg klarer meg. Skrivemaskinen og jeg i mitt vesle kammers.

Noen ganger er jeg redd for at hjernen min skal eksplodere til støv. For det er jo der alt sammen ligger lagret. Venter på å renne ut. Sleipt. Jeg trenger nesten ikke skrive det ned, for bare ved å tenke på det er det som om det allerede er gjort. Ingen andre skal se det, uansett. Men det er greit å sortere tankene. Katalogisere dem.

A for apati.
B for bæsj.
C for cigarillo.

Jeg liker å ha oversikten. Jeg liker å ha oversikten fordi det er veldig fryktelig sjelden at jeg faktisk har oversikten. Så når jeg en sjelden gang faktisk får oversikten, blir jeg veldig, veldig fornøyd. Da røyker jeg ekstra masse og klapper begeistret med hendene mens cigarilloen kjekt henger ut av munnviken. Kanskje går jeg en tur og hilser blidt på alle som går forbi. Se, der går de, tenker jeg da. Oversiktsløse. Tankeløse. Men jeg, jeg har oversikten.

Så kommer jeg hjem og mister oversikten igjen. Da må jeg sette meg ned ved skrivemaskinen. Sortere tankene. Når jeg er ferdig med å skrive, blir alt til støv. Det gjør meg egentlig ikke så mye. For jeg sitter igjen med trumfkortet, nemlig oversikten. Helt til den også fordufter. Da skriver jeg bare mer.
Helt til rommet blir så fullt av støv at jeg kveles og dør.

søndagskos del 2

mor (på badet): APP APP! APP APP!
far: au!? gjør det vondt?
mor: HÆ
far: GJØR DET VONDT
mor: neida!
far: hvorfor sier du AUAU, da?
mor: jeg sier APP! APP!
far: hvorfor dét, da?
mor: jeg trener på lyden!
far: ... hvorfor?
mor: fordi det er en morsom lyd å si.

søndagskos

kristelig kveldsunderholdning med gamle oslofilmer.


(Fotograf: Ragnar Sørensen for Oslo Kinematografer. 1948.)